Rom 304 har utsikt

Klokka var over elleve da Marcos endelig kom fram til hotellet. Flyet hans hadde landet to timer forsinket, og taxisjåføren hadde tatt den lange veien gjennom byen. Han satte kofferten ned på gulvet i lobbyen og så på kvinnen bak skranken.

It was past eleven when Marcos finally reached the hotel. His flight had landed two hours late and the taxi driver had taken the long way through the city. He set his suitcase down on the lobby floor and looked at the woman behind the desk.

«Reservasjon på Marcos Soto,» sa han. Han hadde øvd på setningen på flyet. Kvinnen tastet et øyeblikk, så laget hun et lite ansiktsuttrykk han ikke klarte å tolke.

"Reservation under Marcos Soto," he said. He had practiced the sentence on the plane. The woman typed for a moment, then made a small face he could not read.

«Beklager,» sa hun. «Rommet ditt er ikke lenger ledig. Vi hadde problemer med bestillingssystemet. Men vi har ett rom igjen, på tredje etasje.» Hun stoppet opp. «Det har balkong. Samme pris.»

"I am sorry," she said. "Your room is no longer available. We had a problem with the booking system. But we have one room left, on the third floor." She paused. "It has a balcony. Same price."

Marcos tok nøkkelen uten å protestere. Heisen var eldre enn ham selv. Den stønte mens den klatret oppover. Da han åpnet døra til rom 304 og dro fra seg gardinene, bredte byen seg ut under ham — hustak, opplyste vinduer, en liten plass med et fontene som fortsatt sprutet.

Marcos took the key without arguing. The elevator was older than he was. It groaned as it climbed. When he opened the door of 304 and pushed back the curtains, the city spread out below him — rooftops, lit windows, a small square with a fountain still running.

Han gikk ut på balkongen i frakken og så på to personer som delte en sigarett ved fontenen. Vinden var kald. Han sto stille lenge.

He stepped onto the balcony in his coat and watched two people share a cigarette by the fountain. The wind was cold. He did not move for a long time.