Søndagspaella

Hver søndag, så lenge hun kunne huske, hadde Inés' bestefar laget paella. Ikke den typen turister spiste på billige restauranter ved stranden, men den langsomme typen, med bein og safran og kanin på en god dag. Han laget den ute på terrassen over et bål han tente selv, selv nå som han var åttitre.

Every Sunday for as long as she could remember, Inés's grandfather had made paella. Not the kind tourists ate in cheap restaurants by the beach, but the slow kind, with bones and saffron and rabbit on a good day. He made it on the patio over a wood fire he started himself, even now that he was eighty-three.

Denne søndagen hadde Inés kommet hjem fra Madrid for å se ham. Han var tynnere enn sist. Han beveget seg mer forsiktig. Men da hun gikk inn på terrassen, satt han allerede på huk ved bålet og justerte vedkubbene med en lang jernstang.

This Sunday Inés had come home from Madrid to see him. He was thinner than the last time. He moved more carefully. But when she walked into the patio, he was already crouched by the fire, adjusting the logs with a long iron stick.

"Du er sen," sa han uten å snu seg. Han sa alltid dette, selv når hun var tidlig.

"You're late," he said, without turning around. He always said this even when she was early.

Hun knelte ved siden av ham og så på pannen. Risen begynte akkurat å suge til seg kraften. Kjøkkenet bak dem luktet av hvitløk og rosmarin. Bestemoren hennes var et sted inne, og slo tallerkener på bordet.

She knelt next to him and looked at the pan. The rice was just starting to absorb the broth. The kitchen behind them smelled like garlic and rosemary. Her grandmother was somewhere inside, banging plates onto the table.

Han pekte på pannen med stangen sin. "Du passer på denne. Ikke rør i den. Folk som rører i paella forstår ikke paella."

He pointed at the pan with his stick. "You watch this one. Don't stir it. People who stir paella don't understand paella."

Inés beveget seg ikke på tretti minutter. Hun så risen endre farge, så bunnen av pannen bli brun og sprø, så bestefaren se på henne. Da han endelig tok pannen av bålet, nikket han en gang. Hun trengte ikke at han sa noe mer.

Inés didn't move for thirty minutes. She watched the rice change color, watched the bottom of the pan catch and brown, watched her grandfather watch her. When he finally took the pan off the fire, he nodded once. She did not need him to say anything else.