Landsbyen under stormen

Polly hadde ett sted skrevet ned og ingen anelse om hvor det lå. "Kan du fortelle meg hvordan jeg kommer dit?" spurte hun søya over frokosten. Følg kystveien vestover, sa søya, til landet slutter å late som det har åser. Bay of Skaill er en lang bue av lys sand med en grønn hylle bak seg, og det er på hylla landsbyen ligger, halvt nedsunket i bakken med takene åpne mot himmelen.

Polly had one place written down and no idea where it was. "Can you tell me how to get there?" she asked the ewe over breakfast. Follow the coast road west, the ewe said, until the land stops pretending to have hills. The Bay of Skaill is a long curve of pale sand with a green shelf behind it, and the shelf is where the village sits, half sunk into the ground with its roofs open to the sky.

En tjeld holdt på ved stedet den morgenen, og tjeld hører man i all slags vær. Polly spurte: "Jeg vil gjerne vite historien til dette monumentet." Folk bodde her for omtrent fem tusen år siden, fortalte han. De drev jordbruk på denne kysten før Stonehenge og før den store pyramiden. Så kom sanden over dem og ble liggende i rundt fire tusen år, helt til en storm vinteren attenhundreogfemti tok klitten bort.

An oystercatcher was working the site that morning, and oystercatchers can be heard in weather. Polly asked, "I would like to know the history of this particular monument." People lived here about five thousand years ago, he told her. They were farming this coast before Stonehenge and before the Great Pyramid. Then the sand came over the top of them and stayed for roughly four thousand years, until a storm in the winter of eighteen fifty stripped the dune away.

Vinden tok halvparten av det, så Polly ba om det en gang til. "Kan du gjenta det, er du snill?" Den andre fortellingen hadde detaljen som betyr noe. Hvert hus har de samme møblene i den samme oppstillingen: et ildsted i midten, lukkede senger på hver side, og mot veggen lengst inne en steinkommode som vender mot døra. Den er av stein fordi det ikke fantes trevirke.

The wind took half of that, so Polly asked for it again. "Could you please repeat that for me?" The second telling had the detail that matters. Every house holds the same furniture in the same arrangement: a hearth in the middle, box beds at either side, and against the far wall a stone dresser facing the door. It is stone because there was no wood.

"Kan du si meg om museet er åpent i morgen?" spurte Polly, som allerede visste at hun ville komme tilbake. Hun ble stående en stund i kanten av et av de åpne husene og så inn i et rom som var stelt til slik hvem som helst steller til et rom, med de fine tingene der en gjest ville se dem først.

"Could you tell me if the museum is open tomorrow?" Polly asked, already knowing she would come back. She stood a while at the edge of one open house, looking in at a room laid out the way anyone lays out a room, the good things where a visitor would see them first.