Tåken lukker seg bak henne

På sin siste ettermiddag fløy Polly høyt over kysten igjen. Under henne lå tejordene, krateret med de to innsjøene og den stille skogen der priolo fortsatt lever. Derfra oppe så øya ut som det den er: en kjede av gamle vulkaner, fortsatt langsomt på vei til å kjølne til grønt.

On her last afternoon, Polly flew high above the coast again. Below her lay the tea fields, the crater with its two lakes, and the quiet forest where the priolo still lives. From up there, the island looked like what it is: a chain of old volcanoes, still slowly cooling into green.

Fiskebåter var på vei tilbake til havnen og la igjen tynne hvite striper på det mørknende havet. Lysene kom på ett etter ett langs kystveien. Lukten av røyk drev opp fra stranden.

Fishing boats were heading back to the harbor, leaving thin white lines on the darkening sea. Lights came on one by one along the coast road. The smell of smoke drifted up from the shore.

Tåke rullet inn fra havet, akkurat som den hadde gjort hele uken. Den dekket krateret, så tejordene, så havnen, og skjulte øya langsomt. Polly hadde sett den gjøre dette før.

Fog rolled in from the ocean, just as it had all week. It covered the crater, then the tea fields, then the harbor, hiding the island slowly from view. Polly had seen it do this before.

Hun fløy ut over åpent vann mens det siste lyset forsvant. Bak henne fortsatte øya å koke middagen sin under bakken, dyrke teen sin blad for blad, og holde en liten grå fugl trygg i skogen sin.

She flew out over open water as the last light faded. Behind her, the island kept cooking its dinner underground, growing its tea leaf by leaf, and keeping a small grey bird safe in its forest.