Fuglen som ble oppgitt to ganger

Langt øst på øya fulgte Polly tregrensen opp i en skog som ikke lignet noe på kysten, floker av gamle laurbærtrær kledd i mose, med et løvtak så tett at lite sollys nådde bakken. Denne kjølige, fuktige skogen rundt Pico da Vara er det siste tilfluktsstedet for en liten grå og rosa fugl som ikke finnes noe annet sted på kloden, priolo, og Polly hadde kommet for å se om hun kunne finne en.

Deep in the east of the island, Polly followed the tree line up into a forest unlike anything on the coast, tangled old laurel trees draped in moss, their canopy so thick that little sunlight reached the ground. This cool, damp forest around Pico da Vara is the last stronghold of a small grey and pink bird found nowhere else on the planet, the priolo, and Polly had come to see if she could find one.

Fuglen forsvant nesten to ganger. Observasjonene stoppet helt i nitten hundre og trettito, og i mer enn tretti år trodde de fleste at den var borte for godt, helt til en liten bestand ble gjenoppdaget i nitten hundre og sekstisju, gjemt i akkurat denne typen skog. Selv etter det fortsatte jordbruk og hurtigvoksende fremmede trær å krympe hjemmet dens, til det var færre enn hundre hekkende par igjen, noe som gjør den, etter de fleste tellinger, til den nest sjeldneste sangfuglen i hele Europa.

The bird very nearly disappeared twice. Sightings stopped completely in nineteen thirty-two, and for more than thirty years most people assumed it was gone for good, until a small population was rediscovered in nineteen sixty-seven, hiding in exactly this kind of forest. Even after that, farming and fast-growing foreign trees kept shrinking its home until fewer than one hundred breeding pairs remained, making it, by most counts, the second rarest songbird anywhere in Europe.

Det som reddet priolo, var tålmodig og lite glamorøst arbeid. Frivillige og forskere brukte flere tiår på å rydde bort fremmede trær og plante tilbake den langsomme, hjemlige laurbæren som fuglen faktisk er avhengig av for mat og ly. Polly så to av dem lette fra en lav gren, et mykt glimt av rosa bryst mot det mørkegrønne, mens de ropte til hverandre i korte, lave toner før de forsvant inn i løvtaket igjen.

What saved the priolo was patient, unglamorous work. Volunteers and scientists spent decades pulling out foreign trees and replanting the slow native laurel the bird actually depends on for food and shelter. Polly watched two of them lift off from a low branch, a soft flash of pink breast against the dark green, calling back and forth in short, low notes before disappearing back into the canopy.

Hun ventet lenge i stillheten og håpet på ett blikk til, men skogen lukket seg over fuglene så fullstendig som om de aldri hadde vært der. Det føltes som en rettferdig byttehandel, tenkte Polly: en liten stillhet, i bytte mot en art som fortsatt holder stand.

She waited a long while in the quiet, hoping for one more look, but the forest closed back over the birds as completely as if they had never been there. It felt like a fair trade, Polly thought: a small silence, in exchange for a species still holding on.