Napolibukta

Polly kom inn over Napolibukta sent på morgenen. Vannet var grønt som glass. Vesuv lå på den andre siden av bukta, delvis skjult av dis. Luften luktet av salt og diesel fra fiskebåtene.

Polly came in over the Bay of Naples in late morning. The water was the colour of green glass. Mount Vesuvius sat on the far side of the bay, partly hidden by haze. The air smelled of salt and diesel from fishing boats.

Hun fulgte kystlinjen. Hun kunne se klesvask henge fra balkonger og scootere i gatene.

She followed the shoreline. She could see laundry hanging from balconies and scooters in the streets.

Målet hennes var en gammel bygning ved vannet. En liten messingplakett leste STAZIONE ZOOLOGICA ANTON DOHRN, GRUNNLAGT 1872.

Her destination was an old building on the water. A small brass plaque read STAZIONE ZOOLOGICA ANTON DOHRN, FONDATA 1872.

Polly kjente til dette stedet. Det ble grunnlagt av en tysk zoolog ved navn Anton Dohrn. Napolibukta er et av de rikeste havøkosystemene i Europa. Instituttet har studert blekkspruter siden 1873. Det er det eldste marinebiologiske instituttet som fortsatt er i drift i verden.

Polly knew about this place. It had been founded by a German zoologist named Anton Dohrn. The Bay of Naples is one of the richest sea ecosystems in Europe. The institute has been studying octopuses since 1873. It is the oldest marine biology institute still working in the world.

Hun satte seg på rekkverket. En ung forsker i en marineblå laboratoriefrakk låste opp bakdøren. Hun så Polly og smilte. "Kom inn."

She perched on the railing. A young researcher in a navy lab coat unlocked the back door. She saw Polly and smiled. "Come on in."

Bygningen luktet av sjøvann. Lange korridorer gikk mellom rom fulle av tanker. Gjennom glassveggene så Polly sardiner, en liten blekksprut i et hjørne, og en sjøhare på et tareblad.

The building smelled of seawater. Long corridors ran between rooms full of tanks. Through the glass walls, Polly saw sardines, a small octopus in a corner, and a sea hare on a kelp blade.

Forskerens navn var Chiara Bianchi. Hun hadde studert blekksprutintelligens i ni år. "Blekksprutene er de smarteste dyrene her," sa hun. "Eller i det minste de smarteste vi er sikre på er bevisste."

The researcher's name was Chiara Bianchi. She had been studying cephalopod cognition for nine years. "The octopuses are the smartest animals here," she said. "Or at least the smartest ones we are sure are conscious."

De kom til en høy, rund tank. Et kort på siden leste PASTA, 2,3KG, GPO. Inni, brettet inn i et plastrør, var en gigantisk Stillehavsblekksprut. Åtte armer var pent viklet rundt seg selv. Ett gyllent øye så gjennom glasset.

They came to a tall round tank. A card on the side read PASTA, 2.3KG, GPO. Inside, folded into a coil of plastic pipe, was a giant Pacific octopus. Eight arms wrapped tidily around itself. One golden eye watched through the glass.

Chiara satte fra seg kaffen. "Pasta," sa hun, "møt Polly."

Chiara set her coffee down. "Pasta," she said, "meet Polly."

Blekkspruten rørte seg ikke. Men øyet holdt seg på Polly.

The octopus did not move. But its eye stayed on Polly.

"Du kan sette deg på kanten," sa Chiara. "Hun vil ikke sprute på deg. Hun er rolig om morgenen. Hun blir smart på ettermiddagen."

"You can perch on the rim," Chiara said. "She will not splash you. She is calm in the mornings. She gets clever in the afternoons."