Tåken lukker seg bak henne

På sin siste ettermiddag steg Polly høyt over kysten en gang til, over teterrassene, krateret med de to innsjøene og den stille skogen der priolo fortsatt roper dypt inne blant laurbærtrærne. Derfra oppe så øya ut nøyaktig som det den er: én lang kjede av gamle vulkaner, fortsatt svakt varme, fortsatt langsomt på vei til å kjølne til grønt.

On her last afternoon, Polly climbed high above the coast one more time, above the tea terraces, the crater with its two lakes, and the quiet forest where the priolo still calls from deep in the laurel trees. From up there the island looked exactly like what it is: one long chain of old volcanoes, still faintly warm, still slowly cooling into green.

Fiskebåter var på vei tilbake inn i havnen under henne, små hvite former som trakk tynne kjølvann over et mørknende hav, og lysene kom på ett etter ett langs kystveien. Lukten av vedrøyk drev opp fra et sted nær stranden og blandet seg med det siste av den salte luften.

Fishing boats were heading back into the harbor below, small white shapes trailing thin wakes across a darkening sea, and lights were coming on one by one along the coast road. The smell of woodsmoke drifted up from somewhere near the shore, mixing with the last of the salt air.

En tåkebanke rullet inn fra havet slik den hadde gjort hele uken, gled først over krateret, så over tejordene, så over selve havnen, og foldet hele øya ut av syne under henne. Polly hadde sett den gjøre dette før, tålmodig og uten hast, som om øya helst ville forsvinne langsomt heller enn på én gang.

A bank of fog rolled in off the ocean the way it had all week, sliding first over the crater, then the tea fields, then the harbor itself, folding the whole island out of sight beneath her. Polly had watched it do this before, patient and unhurried, as if the island preferred to disappear slowly rather than all at once.

Hun svingte ut over åpent vann mens det siste lyset holdt seg ved horisonten, og lot bak seg en øy som fortsatt kokte middagen sin under bakken, fortsatt dyrket teen sin ett omhyggelig blad om gangen, og fortsatt, et sted dypt inne i en gammel skog, holdt en liten grå fugl trygg.

She turned out over open water while the last of the light held on the horizon, leaving behind an island still cooking its dinner underground, still growing its tea one careful leaf at a time, and still, somewhere deep in an old forest, keeping a small grey bird safe.