Ett krater, to farger

Fra høyt over innlandet så Polly ned i ett eneste enormt krater, mer enn tjueto tusen år gammelt og vidt nok til å romme en liten by, to innsjøer og flere gårder innenfor kanten. En smal stripe land krysset midten, og på hver side av den hadde vannet helt ulik farge, den ene innsjøen dypblå, den andre skarpt grønn, som om noen hadde helt to forskjellige hav i samme bolle.

From high above the interior, Polly looked down into a single enormous crater, more than twenty-two thousand years old and wide enough to hold a small town, two lakes, and several farms inside its rim. A thin strip of land crossed the middle, and on either side of it the water was a completely different color, one lake a deep blue, the other a vivid green, as if someone had poured two different oceans into the same bowl.

De to innsjøene er ikke egentlig atskilte. En trang kanal under landbroen forbinder dem, så selve vannet er én kropp. Det som er forskjellig, er alt rundt. Den blå innsjøen er dypere og speiler rett og slett den åpne himmelen, mens den grønne ligger nærmere plantedekte skråninger og små alger, som begge farger vannet dypt grønt i stedet.

The two lakes are not really separate. A narrow channel under the land bridge connects them, so the water itself is one body. What changes is everything around it. The blue lake is deeper and simply reflects the open sky, while the green lake sits closer to plant-covered slopes and tiny algae, both of which tint its water a rich green instead.

Polly fløy lavt langs landbroen som deler de to fargene, nær nok til å se fiskebåter som hvilte på den ene stranden og beitende kyr i de lave åsene over den andre. Tett tåke rullet inn fra havet og la seg innenfor kraterkanten, og skjulte først den grønne innsjøen, så den blå, til bare broen mellom dem var synlig.

Polly flew low along the land bridge that splits the two colors, close enough to see fishing boats resting on one shore and grazing cattle on the low hills above the other. Thick fog rolled in off the ocean and settled inside the crater rim, hiding first the green lake, then the blue, until only the bridge between them stayed visible.

Hun satte seg på den gamle steinmuren ved et utsiktspunkt og ventet på at tåken skulle lette igjen, uten hastverk i det hele tatt. Da den endelig tynnet ut, dukket begge innsjøene opp samtidig, blå og grønn, akkurat der hun hadde forlatt dem.

She perched on the old stone wall of a lookout point and waited for the fog to lift again, in no hurry at all. When it finally thinned, both lakes reappeared at once, blue and green, exactly where she had left them.