Et bord for én

Mia gikk inn i den lille restauranten like før ni. Spisesalen var nesten tom. En servitør med hvitt forkle og trøtte øyne pekte på et hjørnebord.

Mia walked into the small restaurant just before nine. The dining room was almost empty. A waiter with a white apron and tired eyes pointed at a corner table.

"Bare én?" spurte han. Mia nikket. Hun reiste alltid alene, og hun følte seg alltid litt nervøs når hun skulle bestille på et nytt språk. Menyen var på et enkelt ark, skrevet for hånd.

"Just one?" he asked. Mia nodded. She always traveled alone, and she always felt a little nervous ordering in a new language. The menu was on a single sheet of paper, handwritten.

Hun pekte på et ord hun ikke forsto. Servitøren smilte for første gang. "Det er dagens spesialrett," sa han på langsom engelsk. "Min bestemors oppskrift. Prøv den. Hvis du ikke liker den, henter jeg noe annet."

She pointed at a word she did not understand. The waiter smiled for the first time. "Is the special of the day," he said in slow English. "My grandmother's recipe. Try it. If you don't like it, I bring something else."

Maten kom i en tung leirskål. Varm, hvitløksfull, med små brødbiter. Mia tok en forsiktig første skje og så opp. Servitøren sto ved baren og så på henne med armene i kors.

The food arrived in a heavy clay bowl. Hot, garlicky, full of small pieces of bread. Mia took a careful first spoonful and looked up. The waiter was watching from the bar with his arms crossed.

Hun ga ham tommel opp. Han lo, gikk bort til henne og fylte glasset hennes på nytt. "Bra," sa han. "I morgen kommer du tilbake, så forteller jeg deg hva som er i den."

She gave him a thumbs up. He laughed, walked over, and refilled her glass. "Good," he said. "Tomorrow you come back and I tell you what's in it."