Sirkelen og morgenbåten

Ring of Brodgar ligger på et smalt eid mellom to vann, og det er den eneste grunnen til at det føles høyt. Steinene står i en sirkel på omtrent hundre og fire meter i tverrmål, skilt fra heia av en grøft hakket ned i fast fjell. Den ble reist for mellom fire tusen og fire og et halvt tusen år siden, og den er del av et verdensarvområde.

The Ring of Brodgar sits on a narrow neck of land between two lochs, which is the only reason it feels high. The stones stand in a circle about one hundred and four metres across, cut off from the moor by a ditch hacked into solid rock. It was raised between four and four and a half thousand years ago, and it is part of a world heritage site.

Det var rundt seksti steiner en gang. Trettiseks står i dag, og hullene er like mye av formen som steinene er. Polly gikk rundt ringen den lange veien, på utsiden, med lyng til knes og lyset som la seg flatt og bredt over vannet på begge sider. Ingenting ved den er ordnet for en besøkende. Den ble ordnet for noe annet, og hva det var, står ikke skrevet noe sted.

There were around sixty stones once. Thirty-six are standing now, and the gaps are as much of the shape as the stones are. Polly walked the ring the long way, on the outside, with heather to her knees and the light going flat and wide across the water on both sides. Nothing about it is arranged for a visitor. It was arranged for something else, and whatever that was is not recorded anywhere.

Så kom det vanlige arbeidet med å reise. Tilbake på havnekontoret sto det en toppskarv bak en disk, og på veggen hang et trykt ark. "Når går ferga?" spurte Polly. "Hvor mye koster dette?" Hun så på arket sammen med ham mens han fant linja. "Jeg vil gjerne kjøpe en billett, takk."

Then the ordinary business of leaving. Back at the harbour office there was a shag behind a counter and a printed sheet on the wall. "What time does the ferry leave?" Polly asked. "How much does this cost?" She looked at the sheet with him while he found the line. "I would like to buy a ticket, please."

"Hvor lang tid tar overfarten?" spurte hun til slutt, og la billetten bort. Om morgenen gikk båten ut forbi det samme lave neset den hadde kommet inn ved, og øyene sank bak den i den rekkefølgen hun hadde lært dem: en by på én gate, en bukt med en landsby i, et kapell laget av brakker, et skjær fullt av sel, og inne i landet, ute av syne fra sjøen, en sirkel med de fleste steinene fortsatt stående.

"How long does the crossing take?" she asked last, and put the ticket away. In the morning the boat pulled out past the same low headland it had come in by, and the islands went down behind it in the order she had learned them: a town on one street, a bay with a village in it, a chapel made of huts, a rock full of seals, and inland, out of sight from the water, a circle with most of its stones still up.