Det siste toget

Tomas så på telefonen sin og kjente det synke i magen. Klokken var ti over tolv om natten, og stasjonsportene var i ferd med å stenge. I Tokyo går ikke togene hele natten. Det siste toget på de fleste linjer går rundt midnatt, og alle i byen vet nøyaktig når deres tog går. Tomas, som bare hadde vært i landet i fire dager, visste det ikke.

Tomas looked at his phone and felt his stomach drop. It was twelve ten in the morning, and the station gates were closing. In Tokyo, the trains do not run all night. The last train on most lines leaves around midnight, and everyone in the city knows the exact time of theirs. Tomas, who had been in the country for four days, did not.

En taxitur gjennom byen ville koste mer enn hotellrommet hans. En stasjonsarbeider la merke til ansiktsuttrykket hans og pekte nedover gaten. Der, mellom en nærbutikk og en nudelrestaurant, lyste et skilt for et kapselhotell. Tomas betalte ved en automat, fikk en nøkkel til et skap, og sov i en ren plastkapsel på størrelse med en enkeltseng, i et stille rom fullt av andre som også hadde mistet toget sitt.

A taxi across the city would cost more than his hotel room. A station worker saw his face and pointed down the street. There, between a convenience store and a noodle shop, glowed a sign for a capsule hotel. Tomas paid at a machine, took a locker key, and slept in a clean plastic pod the size of a single bed, in a quiet room full of other people who had also missed their trains.

Om morgenen kjøpte han kaffe fra en automat og tok det første toget hjem, uthvilt og litt stolt av seg selv. Nå sjekker han én ting før hver kveld ute i Japan: ikke menyen, ikke kartet, men tiden for det siste toget.

In the morning he bought coffee from a vending machine and took the first train home, fresh and slightly proud. Now he checks one thing before any evening out in Japan: not the menu, not the map, but the time of the last train.