Bajkalsjøen

Polly våknet den femte morgenen og verden hadde blitt til vann.

Polly woke up on the fifth morning and the world had become water.

Toget kjørte langs den sørlige bredden av Bajkalsjøen. Kysten var et smalt bånd av strand og skog mellom sporene og vannet. Vannet fylte hele vinduet fra kant til kant: ikke så mye en innsjø som et hav, bortsett fra den perfekte stillheten og den umulige klarheten i fargen, som var en blåfarge som så ut til å begynne et sted dypt under overflaten og stige opp.

The train was running along the southern shore of Lake Baikal. The shore was a thin band of beach and forest between the tracks and the water. The water itself filled the entire window from edge to edge: not a lake so much as a sea, except for the perfect stillness and the impossible clarity of the colour, which was a blue that seemed to start from somewhere deep below the surface and rise up.

Fiskeren, som viste seg å hete Igor, hadde vært våken i to timer. Han sto ved vinduet med en liten notisbok, skrev noe Polly ikke kunne se. Han snudde seg da hun satte seg på rekkverket ved siden av ham.

The fisherman, whose name turned out to be Igor, had been awake for two hours. He was at the window with a small notebook, writing something Polly could not see. He turned when she perched on the rail beside him.

"Bajkal," sa han. "Har du lest om den?"

"Baikal," he said. "Have you read about it?"

Polly vippet hodet.

Polly tilted her head.

"Det er den dypeste innsjøen i verden," sa han. "Tusen seks hundre og førtito meter på det dypeste punktet. Det dypeste ferskvannet på jorden. Det er også den eldste innsjøen. Tjuefem millioner år gammel. De fleste innsjøer fylles med sediment over tid. Bajkal ligger i en riftdal som fortsatt vokser. Den blir noen centimeter dypere hvert år. Bunnen synker raskere enn sedimentet kan fylle den."

"It is the deepest lake in the world," he said. "One thousand six hundred and forty-two metres at its deepest point. The deepest freshwater on Earth. It is also the oldest lake. Twenty-five million years old. Most lakes fill in with sediment over time. Baikal is in a rift valley that is still growing. It gets a few centimetres deeper every year. The bottom drops faster than the sediment can fill it."

Innsjøen utenfor vinduet var så klar at, når Polly så ned fra det bevegelige toget, kunne hun se steinblokker på innsjøbunnen der kystlinjen ble grunnere. Klarheten er opptil førti meter under de rette forholdene, sa Igor. I den dype midten av innsjøen er vannet det reneste ferskvannet på planeten.

The lake outside the window was so clear that, looking down from the moving train, Polly could see boulders on the lake floor as the shoreline shallowed. The clarity is up to forty metres in the right conditions, Igor said. In the deep middle of the lake, the water is the cleanest fresh water on the planet.

"Den inneholder også," sa Igor, nesten som om han resiterte, "tjuetre prosent av alt det ikke-frosne ferskvannet på jorden. Mer enn alle de nordamerikanske store innsjøene til sammen. Vannet i Bajkal alene, hvis det skulle tappes, ville forsyne hver menneske på jorden med femti års drikkevann."

"It also holds," Igor said, almost as if reciting, "twenty-three percent of all the unfrozen fresh water on Earth. More than all the North American Great Lakes combined. The water in Baikal alone, if it were to be drained, would supply every human on Earth with fifty years of drinking water."

Polly så på innsjøen. Den så ikke ut som tjuetre prosent av noe som helst. Den så ut som en enkelt, stille blå ting.

Polly looked at the lake. It did not look like twenty-three percent of anything. It looked like a single still blue thing.

Toget stoppet ved en stasjon kalt Slyudyanka. En liten russisk-ortodoks kirke var synlig fra plattformen. Igor gikk av. Han ristet Pollys vingetipp med to fingre, alvorlig. "Tre dager med fiske," sa han. "Så hjem." Han vinket gjennom vinduet én gang og var borte.

The train stopped at a station called Slyudyanka. A small Russian Orthodox church was visible from the platform. Igor got off. He shook Polly's wing tip with two fingers, gravely. "Three days fishing," he said. "Then home." He waved through the window once and was gone.

Toget kjørte videre langs innsjøen. I tre timer til fulgte det kysten. Polly ble ved vinduet hele tiden. Trærne på skråningen over sporene var sibirsk furu og lerk. Et lite trekappell passerte. En enslig fisker vadet i det grunne vannet med grønne gummistøvler. En gruppe seler, Bajkalseler, stakk hodene opp over overflaten en kilometer fra land. De er verdens eneste rent ferskvannsselart. De finnes ingen andre steder.

The train pulled out along the lake. For three more hours, it ran the shore. Polly stayed at the window the whole time. The trees on the slope above the tracks were Siberian pine and larch. A small wooden chapel passed. A solitary fisherman waded in the shallows in green rubber boots. A group of seals, Baikal seals, popped their heads above the surface a kilometre offshore. They are the world's only purely freshwater seal species. They are found nowhere else.

Polly tenkte på skala. En halv kilometer under henne, akkurat nå, var vann eldre enn hennes art. Under det, mer vann, og under det, mer vann, helt ned til en dybde som ikke ville bli opplyst selv ved full middag. Inne i det vannet var en liten rosa reke kalt Epischura som ikke eksisterte noe annet sted på jorden, og som fungerte, kollektivt, som innsjøens filtreringssystem. De holdt vannet klart. De hadde holdt det klart i tjue millioner år.

Polly thought about scale. Half a kilometre below her, at this exact moment, was water older than her species. Below that, more water, and below that, more water, all the way down to a depth that would not be illuminated even at full noon. Inside that water was a tiny pink shrimp called Epischura that did not exist anywhere else on Earth, and which functioned, collectively, as the lake's filtration system. They kept the water clear. They had been keeping it clear for twenty million years.

Toget kjørte. Vannet holdt seg stille. Dagen gikk.

The train ran. The water held still. The day passed.