Glasskrukken

På den andre morgenen hadde Chiara med seg en glasskrukke til Pastas akvarium. Krukken hadde et skrulokk. Inne i krukken var det en levende krabbe.

On the second morning, Chiara brought a glass jar to Pasta's tank. The jar had a screw lid. Inside the jar was a single live crab.

Chiara holdt krukken over vannet et øyeblikk. Pasta fulgte med. Blekkspruten hadde sittet i det samme hjørnet i førti minutter. Nå ble blikket hennes skarpere. En arm rullet seg ut fra spiralen og strakte seg langs siden av akvariet.

Chiara held the jar above the water for a moment. Pasta watched. The octopus had been sitting in the same corner for forty minutes. Now her eye sharpened. One arm uncurled from the coil and stretched along the side of the tank.

Chiara slapp krukken ned i vannet. Den sank sakte. Pasta gjorde ikke noe utfall. Blekkspruter, hadde Chiara fortalt Polly, er generelt ikke kjent for å kaste seg over byttet. De er først og fremst observatører.

Chiara dropped the jar into the water. It sank slowly. Pasta did not lunge. Octopuses, Chiara had told Polly, are not generally lungers. They are observers first.

Polly satt på kanten av akvariet med brillene på skrå mot vannet. Hun kunne se krabben inne i krukken, som krabbet mot glasset. Pasta strakte ut en arm og berørte krukken. Huden hennes var dekket av sugekopper helt til tuppen av armen. Hver sugekopp hadde kanskje to hundre sanseceller. "Mer enn tungen din," sa Chiara stille. "En blekksprutarm smaker på alt den berører."

Polly perched on the tank rim with her glasses tilted at the water. She could see the crab inside the jar, scuttling against the glass. Pasta moved one arm out and touched the jar. Her skin was suckered all the way to the tip of that arm. The suckers had perhaps two hundred sensory cells each. "More than your tongue," Chiara said quietly. "An octopus arm tastes everything it touches."

Pasta grep krukken med en annen arm. De to armene snudde den sakte rundt. Polly kunne se den tredje armen komme rundt baksiden av krukken nå, utforskende lokket.

Pasta gathered the jar with a second arm. The two arms turned it, slowly. Polly could see the third arm coming around the back of the jar now, exploring the lid.

Dette er en godt dokumentert atferd. Blekkspruter har åpnet skrulokk-krukker i forskningslaboratorier siden 1950-tallet. Noen kan gjøre det på under ett minutt. Første gang en ny blekksprut møter en krukke, tar det vanligvis ti til femten minutter med utforskning. De løser ikke problemet slik et menneske ville gjort. De tenker ikke i trinn. De lar sugekoppene føle trådene og snur deretter lokket i den retningen trådene trekker.

This is a well-documented behaviour. Octopuses have been opening screw-top jars in research labs since the 1950s. Some can do it in less than a minute. The first time a new octopus encounters a jar, it usually takes ten or fifteen minutes of exploration. They are not solving the problem the way a human would. They are not thinking in steps. They are letting the suckers feel the threads and then turning the lid the way the threads pull.

Pasta dreide lokket en halv omdreining. Så en til. Lokket spratt av. Krabben inni, som merket endringen i vanntrykket, skyndte seg ut av krukken og ut i det åpne vannet.

Pasta turned the lid one half-rotation. Then another. The lid popped free. The crab inside, sensing the change in water pressure, scrambled out of the jar and into the open water.

Den kom ikke langt. Pastas fjerde arm var allerede krøllet ved krukkens åpning. Krabben forsvant inn i en myk, hvit åpning som Polly innså, etter et øyeblikk, var blekksprutens nebb. Krabben laget en liten klikkelyd. Så ingenting.

It did not get far. Pasta's fourth arm was already curled at the jar's mouth. The crab vanished into a soft white opening that Polly realised, after a moment, was the octopus's beak. The crab made a small click. Then nothing.

Krukken sank tom til bunnen av akvariet.

The jar sank empty to the bottom of the tank.

Chiara skrev noe på en skriveblokk. "Tre minutter og førtito sekunder," sa hun. "Hun blir raskere. Første gang vi ga henne en krukke, tok det henne elleve minutter."

Chiara wrote something on a clipboard. "Three minutes forty-two seconds," she said. "She is getting fast. The first time we gave her a jar, it took her eleven minutes."

Polly vippet det røde hodet sitt mot Pasta. Blekkspruten var allerede på vei tilbake til spiralen av rør. Armene hennes viklet seg rundt henne selv. Øyet hennes, i et langt øyeblikk, møtte Pollys. Så lukket det seg sakte.

Polly tilted her red head at Pasta. The octopus was already returning to the coil of pipe. Her arms wrapped themselves around herself. Her eye, for one long moment, met Polly's. Then it closed slowly.

Det er vanskelig å overdrive hvor merkelig en blekksprut er, sa Chiara mens hun samlet sakene sine. De er bløtdyr. De er nærmere beslektet med en snegle enn med noe som har en ryggsøyle. De har tre hjerter. Blodet deres er blått, fordi det bærer oksygen ved hjelp av kobber i stedet for jern. De lever, i vill tilstand, bare omtrent tre til fem år. Pasta var allerede to. Hun hadde kanskje to år igjen å leve, uansett hvor flink hun ble med krukken.

It is hard to overstate how strange an octopus is, Chiara said, gathering her things. They are mollusks. They are more closely related to a snail than to anything with a backbone. They have three hearts. Their blood is blue, because it carries oxygen using copper instead of iron. They live, in the wild, only about three to five years. Pasta was already two. She had perhaps two years of life left, no matter how good she got at the jar.

I løpet av den tiden, hadde Chiara sagt, ville hun lære alt hun noen gang kom til å vite.

In that time, Chiara had said, she would learn everything she would ever know.