Denne blåfargen finnes bare ett sted

Du står på en strand av grå steiner i sørvest i Den dominikanske republikk. Her er det nesten ingen sand. Du snur på steinene med foten, slik alle gjør, og så stopper en av dem deg. Den er blå. Ikke malt, ikke glass. Blå helt igjennom.

You are standing on a beach of grey stones in the southwest of the Dominican Republic. There is almost no sand here. You turn the pebbles over with your foot, the way everybody does, and then one of them stops you. It is blue. Not painted, not glass. Blue the whole way through.

Steinen heter larimar, og det finnes nøyaktig ett sted på jorden hvor den kommer opp av bakken: en enkelt fjellside i fjellene over denne kysten. I femti år har folk lett etter et sted til, og ingen har noen gang funnet et. Mennene som graver den ut, arbeider med håndverktøy og bøtter på tau, fordi en maskin ville knuse akkurat det de kom for å finne.

The stone is called larimar, and there is exactly one place on Earth where it comes out of the ground: a single hillside in the mountains above this coast. People have searched for a second one for fifty years and nobody has ever found it. The men who dig it out work with hand tools and buckets on ropes, because a machine would smash the very thing they came for.

Navnet er ikke gammelt. I nitten hundre og syttifire fulgte en mann som het Miguel Méndez de blå steinene oppover en elv til han fant stedet de falt fra, og han oppkalte steinen etter datteren sin Larissa og det spanske ordet for havet. Hvis du noen gang kjøper en, se nøye på fargen. Jo dypere blå, desto lenger ned i fjellet måtte noen gå.

The name is not old. In nineteen seventy four a man called Miguel Méndez followed the blue pebbles up a river until he found where they were falling from, and he named the stone after his daughter Larissa and the Spanish word for the sea. If you ever buy one, look hard at the colour. The deeper the blue, the further down that hill somebody had to go.