Farvel til Pasta

På den syvende morgenen kom Polly tidlig ned til tanken. Laboratoriet var stille. Chiara ville ikke komme før om en time. Gangene luktet svakt av sjøvann og desinfeksjonsmiddel. Instituttet hadde våknet slik hver morgen i hundre og femtifire år.

On the seventh morning, Polly came down to the tank early. The lab was quiet. Chiara would not be in for another hour. The corridors smelled faintly of seawater and disinfectant. The institute had been waking up like this every morning for one hundred and fifty-four years.

Pasta var allerede ved fronten av tanken.

Pasta was already at the front of the tank.

Dette var ikke normalt. I seks morgener hadde Polly sittet på kanten, og blekkspruten hadde vært sammenkrøllet i røret sitt, eller drevet i et hjørne, eller hengt fra det øvre glasset. I dag var blekkspruten presset mot frontveggen av tanken, alle åtte armene spredt løst mot glasset, det ene synlige øyet på høyde med Pollys.

This was not normal. For six mornings, Polly had perched on the rim and the octopus had been folded in her pipe, or drifting in a corner, or hanging from the upper glass. Today the octopus was pressed against the front wall of the tank, all eight arms spread loosely against the glass, her single visible eye level with Polly's.

De så på hverandre.

They looked at each other.

Det som passerer mellom en papegøye og en gigantisk Stillehavsblekksprut er, nesten helt sikkert, ikke vennskap. Det er kanskje ikke noe Polly ville gjenkjenne som selskap. Blekkspruten kunne ganske enkelt ha undersøkt det varmblodige vesenet som hadde vært rundt tanken hennes i seks dager. Blekksprutens hud nær armene var en blek pulserende rosa. Blekkspruter kan lese varme gjennom huden. De kan lese bevegelse gjennom sugekoppene. De kan lese kjemien i vannet som har berørt en annen kropp. De samlet informasjon.

What passes between a parrot and a giant Pacific octopus is, almost certainly, not friendship. It might not be anything that Polly would recognise as company. The octopus might simply have been investigating the warm-blooded creature that had been around her tank for six days. The octopus's skin near her arms was a pale pulsing pink. Octopuses can read warmth through their skin. They can read movement through their suckers. They can read the chemistry of the water that has touched another body. They were collecting information.

Polly hoppet langs kanten. Blekksprutens øye fulgte henne, så skiftet armene sakte for å følge. Da Polly stoppet, stoppet øyet.

Polly hopped along the rim. The octopus's eye tracked her, then her arms shifted slowly to follow. When Polly stopped, the eye stopped.

I syv hele minutter så de på hverandre. Ingen kom inn. Vannfilteret summet mykt. Polly var klar over at dette ikke var normal dyreatferd, på noen av sidene.

For seven full minutes they watched each other. No one came in. The water filter hummed softly. Polly was aware that this was not normal animal behaviour, on either side.

Så gjorde blekkspruten noe Polly ikke hadde sett henne gjøre hele uken. Hun rullet ut en arm sakte, sakte, og presset tuppen av den mot glasset nøyaktig der Pollys fot hvilte på kanten. Puten på tuppen hvilte mot glasset. Sugekoppene langs undersiden spredte seg, så ble de stille.

Then the octopus did something Polly had not seen her do all week. She unfurled one arm slowly, slowly, and pressed the very tip of it against the glass exactly opposite where Polly's foot was resting on the rim. The pad of the tip rested against the glass. The suckers along the underside spread, then stilled.

Polly vippet det røde hodet sitt. Etter et øyeblikk senket hun nebbet til glasset og berørte det forsiktig med det lukkede nebbet. Gjennom det kalde glasset, på hennes side, var det ingenting. På blekksprutens side, kanskje en hel del.

Polly tilted her red head. After a moment, she lowered her beak to the glass and touched it gently with her closed beak. Through the cold glass, on her side, there was nothing. On the octopus's side, perhaps a great deal.

Armen ble der i ett langt minutt. Så gled den tilbake i vannet.

The arm stayed there for one long minute. Then it slid back into the water.

Chiara kom inn tjue minutter senere med to kopper kaffe. "Du drar," sa hun, og så på Polly. Det var ikke et spørsmål.

Chiara came in twenty minutes later with two coffees. "You are leaving," she said, looking at Polly. It was not a question.

Polly vippet hodet.

Polly tilted her head.

"Jeg forestilte meg at dette ville skje," sa Chiara. Hun satte kaffekoppene ned. Hun gikk til tanken. Pasta hadde drevet tilbake til røret sitt. Chiara banket en gang på glasset med en knoke. Pasta beveget seg ikke. Chiara smilte. "Hun later som hun ikke merker det. Hun gjør dette når hun er opprørt."

"I imagined this would happen," Chiara said. She set the coffees down. She walked to the tank. Pasta had drifted back to her pipe. Chiara tapped the glass once with one knuckle. Pasta did not move. Chiara smiled. "She is pretending not to notice. She does this when she is upset."

Polly strakte de blågrønne vingene sine.

Polly stretched her blue-teal wings.

"Reis trygt," sa Chiara. "Det er mye av havet jeg ikke har vist deg. Mesteparten av havet, faktisk. Vi er bare ett institutt på én kyst." Hun vendte seg mot kaffen sin. "Kom tilbake når du kan."

"Travel safely," Chiara said. "There is much of the sea I have not shown you. Most of the sea, in fact. We are just one institute on one shore." She turned to her coffee. "Come back when you can."

Polly løftet seg fra kanten. Hun sirklet en gang over tanken. Pasta så ikke opp. Polly fløy ut gjennom den lange korridoren av instituttet, forbi sardinene og tareplantene og den lille blekkspruten i hjørnet av tanken, og ut bakdøren inn i den lyse morgenen i Villa Comunale.

Polly lifted off the rim. She circled once over the tank. Pasta did not look up. Polly flew out down the long corridor of the institute, past the sardines and the kelp and the small octopus in the corner of its tank, and out the back door into the bright morning of the Villa Comunale.

Napolibukten åpnet seg foran henne. Vesuv lå over vannet. Havet hadde en farge hun hadde brukt en uke på å lære å tenke på som én kropp, med mange smarte ting inni, bare noen av dem en papegøye noen gang kunne møte.

The Bay of Naples opened in front of her. Vesuvius sat across the water. The sea was a colour she had spent a week learning to think of as one body, with many smart things inside it, only some of which a parrot could ever meet.

Hun steg. Hun snudde. Hun fant vinden mot øst.

She climbed. She turned. She found the eastward wind.