Kjempen

Mariposa Grove lå en times kjøretur sør for dalen. Vakt Tomas hadde gått av vakt ved middagstid, men han hadde sluppet av Polly ved stistarten med et stille "gå og se de gamle."

Mariposa Grove was an hour's drive south of the valley. Ranger Tomas had gone off-duty at midday, but he had dropped Polly at the trailhead with a quiet "go see the old ones."

De gamle var kjempesequoiaer. Verdens største trær i volum, men ikke de høyeste. Polly hadde lest om dem. Hun hadde ikke forstått dem. Det gjorde man ikke, fant hun ut, før man sto ved foten av et.

The old ones were giant sequoias. The biggest trees in the world by volume, though not the tallest. Polly had read about them. She had not understood them. You did not, she found, until you stood at the base of one.

Det første hun la merke til var fargen. Sequoiabarken var ikke brun. Den var dyp, fiberaktig, nesten rustoransje. På nært hold så den svampaktig ut. Hun landet på en lav gren av et yngre tre, kanskje fire hundre år gammelt, og hakket forsiktig på barken. Den ga litt etter under nebbet hennes. Barken var nesten en halv meter tykk, myk å ta på, full av tannin. Det var treets viktigste forsvar mot skogens mest regelmessige fiende: ild.

The first thing she noticed was the colour. Sequoia bark was not brown. It was a deep, fibrous, almost rust-orange. Up close it looked spongy. She landed on a low branch of a younger tree, perhaps four hundred years old, and pecked the bark experimentally. It gave a little under her beak. The bark was nearly half a metre thick, soft to the touch, full of tannin. It was the tree's main defence against the forest's most regular enemy: fire.

En familie gikk forbi på stien. En liten jente sa høyt: "Polly, er det en papegøye?" Faren hennes sa: "Det er et kosedyr noen har glemt." Polly rørte seg ikke. Familien gikk videre.

A family walked past on the trail. A small girl said, loudly, "Polly is that a parrot?" Her father said, "It's a stuffed animal someone forgot." Polly did not move. The family walked on.

Hun fløy opp langs treet, nivå for nivå, slik hun ville klatret en bygning. Rundt tretti meter opp begynte grenene. De strakte seg nesten horisontalt ut, tykke som hennes egen kropp, og de fortsatte ut fra stammen i ti meter før de smalnet. Hun satte seg på en og så opp. Kronen var fortsatt førti meter over henne.

She flew up the side of the tree, level by level, the way she would climb a building. At about thirty metres up, the branches began. They came out almost horizontally, thick as her own torso, and they continued out from the trunk for ten metres before they tapered. She perched on one and looked up. The crown was still another forty metres above her.

Stien slynget seg gjennom lunden og endte ved ett spesielt tre. Den Grizzly Kjempen. Omtrent 2 995 år gammel, så langt noen kunne si. Den største sequoiaen i denne lunden og en av de største i verden. Polly fløy til den.

The trail looped through the grove and ended at one tree in particular. The Grizzly Giant. About 2,995 years old as best as anyone could tell. The largest sequoia in this grove and one of the largest in the world. Polly flew to it.

Stammen ved foten var bredere enn en bybuss. Den laveste grenen alene var på størrelse med en fullvoksen eik. Polly satte seg på en lav knute i barken. Derfra så hun opp. Opp. Opp.

Its trunk at the base was wider than a city bus. The lowest branch alone was the size of a fully grown oak. Polly perched on a low burl in the bark. From there she looked up. Up. Up.

Tre tusen år. Treet hadde stått her da egyptiske faraoer bygde Kongenes dal. Det hadde stått her da Roma var en liten bondeby. Det hadde stått her da bronsealderen tok slutt. Det hadde vokst omtrent en centimeter i stammeradius per år, i jevn stillhet.

Three thousand years. The tree had been here when Egyptian pharaohs were building the Valley of the Kings. It had been here when Rome was a small farming village. It had been here when the Bronze Age was ending. It had grown roughly one centimetre of trunk radius per year, on average, in steady silence.

Hun ble lenge. Et lite brannsår på den ene siden av stammen var eldre enn de fleste land. Treet hadde overlevd dusinvis av branner i sitt liv, hver og en etterlot sitt merke og ble deretter helbredet av ny vekst. Barken lukket seg rundt brannsårene slik menneskehud lukker seg rundt gamle kutt.

She stayed a long time. A small fire scar on one side of the trunk was older than most countries. The tree had survived dozens of fires in its life, each one leaving its mark and then being healed over by new growth. The bark closed around the burns the way human skin closes around old cuts.

Et frø på størrelse med en havreflak falt forbi henne i den stille luften. Hun så det falle. Sequoiafrø trenger ild for å spire. Konglene åpner seg bare i varmen. Hver generasjon av disse trærne er resultatet av en gammel brann.

A seed about the size of an oat flake fell past her in the still air. She watched it go. Sequoia seeds need fire to germinate. The cones only open in the heat. Every generation of these trees is the result of an old burn.

Solen flyttet seg en tomme. Hun hadde fortsatt ikke beveget seg. Den Grizzly Kjempen hadde fortsatt ikke lagt merke til henne. Hun likte det.

The sun moved an inch. She still had not moved. The Grizzly Giant had still not noticed her. She liked that.