Å gå på havets bunn

Langs Nordsjøkysten finnes det et merkelig og fantastisk sted som kalles Wattenmeer. To ganger hver dag trekker havet seg bort fra land, kilometervis tilbake, og lar havbunnen ligge åpen mot himmelen. Det som var dypt vann om morgenen, blir en vid, skinnende slette om ettermiddagen. Vandrere samler seg ved kanten, tar av seg skoene, og går ut på havets bunn.

Along the North Sea coast there is a strange and wonderful place called the Wattenmeer. Twice every day the sea slips away from the land, retreating for kilometres and leaving the seabed open to the sky. What was deep water in the morning becomes a wide, shining plain by afternoon. Walkers gather at the edge, take off their shoes, and step out onto the floor of the sea.

Sanden er myk og kjølig under bare føtter, og den presser seg opp mellom tærne. Sletten er ikke tom. Den er full av liten liv: små skjell, små krabber, og de bulete sporene som mark har laget under jorden. En guide leder gruppen mot en fjern øy, og følger tiden nøye, for den åpne havbunnen er bare lånt fra havet.

The mud is soft and cool under bare feet, and it presses up between the toes. The flats are not empty. They are full of tiny life: small shells, little crabs, and the curling casts left by worms under the ground. A guide leads the group toward a distant island, watching the time with care, because the open seabed is only borrowed from the sea.

Så vender tidevannet. Vannet kommer raskt tilbake, mye raskere enn folk venter, og renner i sølvfargede striper over sletten. Dette er grunnen til at ingen går her alene. Guiden kjenner de trygge stiene og de riktige timene, slik at gruppen når fast land igjen før havet tar tilbake sin bunn.

Then the tide turns. The water comes back fast, much faster than people expect, racing in silver lines across the flats. This is why no one walks here alone. The guide knows the safe paths and the right hours, so the group reaches firm land again before the sea takes back its floor.